Whist er et klassisk stikkspill for fire spillere som sitter to og to i par. Hver spiller får 13 kort, og målet er å vinne flest mulig stikk sammen med makkeren din. Spillet er enkelt å lære, men gir god plass til taktikk – og det var faktisk whist som la grunnlaget for moderne bridge. Her får du whist-reglene forklart steg for steg, fra kortgivning og trumf til poeng og de vanligste variantene.
Hva er whist?
Whist er et kortspill for fire personer der to par spiller mot hverandre. Et stikk er en runde der alle fire legger ett kort hver, og den som legger det høyeste kortet «vinner» stikket. I den klassiske formen spilles whist helt uten budgivning: du spiller rett og slett ut kortene og prøver å ta så mange stikk som mulig.
Spillet stammer fra Storbritannia, og navnet kommer trolig fra det engelske «whist» i betydningen «hysj!» – en påminnelse om at det skulle være stille rundt bordet. Whist dannet grunnlaget for både bridge og boston, og rundt år 1900 ble auksjonsbridge utviklet direkte fra whist. Kan du whist, har du derfor et godt utgangspunkt for å lære deg bridge regler senere.
Faktaboks
| Antall spillere | 4 (to par) |
| Kortstokk | Vanlig stokk med 52 kort, uten jokere |
| Kort per spiller | 13 |
| Trumf | Bestemmes av giverens siste kort |
| Mål | Ta flest stikk – minst sju for å få poeng |
| Poeng for å vinne et spill | 5 (britisk), 7 (amerikansk) eller 10 (Long Whist) |
| Opprinnelse | Storbritannia; grunnlaget for bridge |
| Vanskelighetsgrad | Lett å lære, rom for taktikk |
Dette trenger du for å spille whist
Whist krever lite utstyr, og du har sannsynligvis alt du trenger hjemme:
- Kortstokk: en vanlig stokk med 52 kort. I klassisk whist brukes ingen jokere.
- Spillere: fire personer. De to som sitter rett overfor hverandre, er makkere og utgjør ett par.
- Bord: et flatt underlag der alle når inn til midten for å legge kortene sine.
Kortene rangeres fra høyest til lavest slik: ess (høyest), konge, dame, knekt, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3 og 2 (lavest). Denne rekkefølgen gjelder i alle fire farger.
Whist-reglene steg for steg
En omgang whist består av tre deler: kortgivning, selve spillet med stikk, og poengtelling. Under går vi gjennom hver del.
Kortgivning og trumf
Spilleren til venstre for giveren stokker kortene, og spilleren til høyre tar av. Giveren deler så ut alle 52 kortene ett om gangen, med klokken, slik at hver spiller ender med 13 kort.
Det siste kortet i kortgivningen tilhører giveren selv og legges åpent på bordet. Fargen på dette kortet bestemmer trumf for hele omgangen. Trumf er en «sjeffarge»: et trumfkort slår alle kort i de andre fargene, uansett valør. Det åpne kortet blir liggende synlig til det er giverens tur til å spille til det første stikket, og tas deretter opp på hånden.
Slik spilles et stikk
Spilleren til venstre for giveren spiller ut det første kortet og kan velge hvilket som helst kort. Deretter legger de andre ett kort hver, med klokken. Reglene for hvilket kort du kan legge er enkle:
- Du må følge farge – altså legge et kort i samme farge som det som ble spilt ut – hvis du har et slikt kort.
- Har du ingen kort i den fargen, kan du legge hva som helst, inkludert trumf.
Stikket vinnes av det høyeste trumfkortet som er lagt. Er det ikke lagt noen trumf i stikket, vinner det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut. Den som vinner stikket, samler det inn og spiller ut til det neste stikket. Slik fortsetter det til alle 13 kortene er spilt og det er delt ut 13 stikk totalt.
Poeng og hvem som vinner
Poengene teller du etter at alle 13 stikkene er ferdigspilt. De seks første stikkene et par tar, gir ingen poeng. Det er bare stikk utover seks som teller:
- Hvert stikk over seks gir 1 poeng.
- Et par må altså ta minst sju stikk for å få poeng i det hele tatt.
- Tar paret for eksempel ni stikk, gir det 3 poeng (ni minus de seks første).
Det første paret som når 5 poeng, vinner et spill. Dette krever som regel flere kortgivninger, siden hver omgang sjelden gir mer enn noen få poeng.
Honnørpoeng – en valgfri regel
I den tradisjonelle versjonen finnes en ekstraregel om honnører. Honnørene er de fire høyeste trumfkortene: ess, konge, dame og knekt. Et par kan få bonuspoeng hvis de sitter med flere av dem:
- Alle fire honnørene mellom de to makkerne gir 4 ekstra poeng.
- Tre av de fire honnørene gir 2 ekstra poeng.
Honnørpoeng gjøres opp etter at omgangen er ferdigspilt, og poeng for stikk telles før poeng for honnører. Et par som allerede har 4 poeng mot de 5 som trengs for å vinne spillet, kan ikke få honnørpoeng den omgangen. Mange spiller i dag uten honnørpoeng, fordi regelen gjør utfallet mer tilfeldig og mindre avhengig av spilleferdighet.
Game, rubber og spilletid
Hvor mange poeng som skal til for å vinne et spill, varierer med tradisjonen:
- Britisk whist: spillet går til 5 poeng.
- Amerikansk whist: spillet går til 7 poeng.
- Long Whist: en lengre variant der spillet går til 10 poeng.
En rubber er best av tre spill: det paret som først vinner to spill, vinner rubberen. I turneringer og «whist drives» spiller man gjerne et fast antall kortgivninger i stedet for til et bestemt poengtall, og resultatet avgjøres av hvor mange stikk over seks hvert par har tatt til sammen.
Populære whist-varianter
Whist finnes i mange former, og mange av dem har egne regler for antall spillere og trumf. Her er de mest kjente variantene du kan støte på:
- Tomanns-whist (japansk whist): en tilpasning for to spillere der noen kort ligger åpent og andre skjult på bordet. De skjulte kortene snus etter hvert, omtrent som i en kabal.
- Solo whist: en britisk variant der spillerne spiller hver for seg og melder hvor mange stikk de skal ta – for eksempel 5, 9 eller alle 13, eller å tape samtlige stikk.
- Minnesota-whist og norsk whist: to svært like varianter som begge spilles helt uten trumf, der målet enten er å ta eller å unngå stikk, avhengig av meldingen.
- Esmakker-whist: en utbredt dansk form der makker velges ved at en spiller kaller på et ess for den aktuelle omgangen.
- Knockout whist: en enkel og barnevennlig variant der en spiller som ikke tar et eneste stikk i en runde, slås ut.
Sammenligning av whist-varianter
| Variant | Antall spillere | Trumf | Mål |
|---|---|---|---|
| Klassisk whist | 4 (to par) | Ja – siste kort | Ta flest stikk |
| Tomanns-whist (japansk) | 2 | Ja | Ta flest stikk med åpne og skjulte kort |
| Solo whist | 4 (hver for seg) | Ja | Melde og ta et bestemt antall stikk |
| Minnesota-whist / norsk whist | 4 | Nei | Ta eller unngå stikk etter melding |
| Esmakker-whist | 4 | Ja | Finne makker via ess og ta meldte stikk |
| Knockout whist | 2–7 | Ja | Unngå å bli slått ut ved å ta minst ett stikk |
Tips til nybegynnere
Whist belønner oppmerksomhet og samarbeid mer enn flaks. Disse grepene gjør det lettere å ta flere stikk:
- Følg med på fargene: legg merke til hvilke farger som er spilt, så du vet når noen sannsynligvis er tom for en farge og må trumfe.
- Spar på trumfen: trumfkort er sterke, så ikke bruk dem opp tidlig hvis du ikke må.
- Samarbeid med makker: utspillet ditt sender signaler om hva du sitter med. Sammen med makkeren din teller dere stikk for paret, ikke for deg selv.
- Ikke kast bort høye kort: hold igjen ess og konger til de faktisk kan vinne et stikk.
Liker du stikkspill, finnes det flere lignende kortspill å utforske. Både Hjerter og 500 kortspill bygger på samme grunnidé om å ta – eller unngå – stikk.
Vanlige feil i whist
- Å ikke følge farge: du må alltid følge farge hvis du kan – å legge en annen farge når du faktisk har den som ble spilt ut, er ikke lov.
- Å telle stikkene feil: husk at de seks første stikkene ikke gir poeng – det er lett å overvurdere egen stilling tidlig i omgangen.
Vil du utforske flere kortspillregler, finner du oversikter over både casino kortspill og det tradisjonsrike kortspillet Kasino på nettstedet.
Ansvarsfraskrivelse
Whist er først og fremst et sosialt kortspill som spilles for underholdning. Formålet med denne artikkelen er å forklare spillereglene, ikke å oppfordre til pengespill. Spiller du whist om penger, bør du alltid spille med måte. Trenger du informasjon om regelverk eller hjelp med spilleproblemer, finner du det hos Lotteritilsynet og Hjelpelinjen (800 800 40).
Kildehenvisninger
Ofte stilte spørsmål
Hvor mange spillere trengs for å spille whist?
Klassisk whist spilles av fire personer som sitter to og to i par mot hverandre. Det finnes også tilpassede varianter for to og tre spillere, men standardspillet er laget for fire.
Hva er forskjellen på whist og bridge?
Bridge ble utviklet fra whist rundt år 1900. Den største forskjellen er at bridge har en egen budrunde der parene melder hvor mange stikk de skal ta og bestemmer trumf, mens klassisk whist spilles uten budgivning og trumf avgjøres av det siste kortet i kortgivningen.
Hvordan bestemmes trumf i whist?
I klassisk whist legges giverens siste kort åpent på bordet, og fargen på dette kortet er trumf for hele omgangen. Noen varianter, som norsk whist, spilles helt uten trumf.
Hvor mange stikk må man ta for å få poeng?
De seks første stikkene gir ingen poeng. Et par må ta minst sju stikk for å score, og hvert stikk utover seks gir ett poeng.
Kan man spille whist med to eller tre spillere?
Ja. Tomanns-whist, også kalt japansk whist, er laget for to spillere med noen kort åpent og andre skjult på bordet. Det finnes også tremannsvarianter, men spillopplevelsen er nærmest standardspillet med fire.
